Ja, så har jeg gjort det også. Og fullført. Og kan puste lettet ut og si at nå slipper jeg å ha det hengende over hodet mitt fremover.

Ikke det at det var en fæl og negativ opplevelse.Snarere tvert i mot det var en sjelden positiv opplevelse og en nydelig tur ( stort sett da).

I mine år som aktiv idrettsutøver og gla mosjonist har jeg vært med på mange tøffe løp ,deriblant 15 fullførte IM løp. Trondheim - Oslo har vært noe jeg har registrert har eksistert, men noe jeg egentlig ikke har blitt spesielt trigget etter å gjøre. For sånn isolert sett: Det å sykle 54 mil langs norges kjedeligste hovedvei - E6, er ikke akkurat en høydare. Men de siste årene har jeg begynt å tenke litt sånn: Kanskje jeg burde gjøre det en gang, sånn for å ha gjort det. Og da slippe å tenke på den biten mer. Så da kamerat og evigunge Rune Stålstrøm ymtet frempå at han skulle sykle og jeg burde stille jeg også, så ble det tilslutt slik at jeg også meldte meg på sammen med Vestfoldexpressen . Og som tidligere nevnt i siste blogg, så har det blitt ett par tur ritt med disse, samt noen fellestreninger for å gjøre meg klar for dette. Og bortsett fra det så har jeg vel trent sånn noenlunde som vanlig.

Lagmessig ble det en endring i sista liten da det ble bestemt Vestfoldexpressen og BOC skulle danne felles lag og sykle sammen. Og det var nok ingen ulempe.

Og på det laget var jeg og 28 andre menn på startstreken i Trondheim kl. 06.30. Og målet: Sånn i forkant ble det snakket om under 15t. Når det så ut som at vær og vind ( ok. spesielt det siste) i tillegg skulle spille sånn noenlunde på lag så ble amisjonsnivået senket til under 14t.30min. For min del så var dette kun ett tall jeg ikke hadde noe forhold til og jeg hadde kun som mål og være med å jobbe og bidra på til lagets beste slik at jeg kunne være fornøyd med egen innsats. Og forhåpentligvis komme i mål. Og allerhelst sammen med laget. Det jeg var mest bekymret for var været. Regn og kaldt vær er noe min kropp i behersker dårlig og flere ganger tidligere har jeg kollapset på grunn av nedkjøling.

Så da passet det jo veldig bra at de første regndråpene begynte å falle i det øyeblikk startskuddet gikk, og da vi kjørte over bybrua høljet det ned. Så dette så jo bra ut. Jeg var med og bidro og dro fra første stund og jeg synes vi fikk en bra fart og fin flyt som ikke kostet. Men jeg ble kaldere og kaldere. På grunn av tidligere frostskader er spesielt hender og føtter sårbare. Og snart mistet jeg følelsen i begge deler. Men absolutt verst på hendene. Sleit med å gire. Mat klarte jeg ikke å lirke opp av lomma og jeg kjente alle symtomer på "serious break down". Begynte å skjelve ukontrollert og hakke tenner. Turte ikke å gjøre noe annet enn å være med fremme og jobbe og gjøre min del. Hadde jeg lagt meg bak for å hvile hadde jeg ikke klart å komme meg igjen. Da det begynte å bli virkelig ille, og det var like før jeg måtte kaste inn håndkleet, så ble det oppholdsvær, og tørre veier. Og da begynte det sakte men sikkert å gå litt bedre. Jeg fikk igjen varmen på vei opp mot Hjerkinn, og da var det verste på mange måter gjort.

På en så lang tur så skjer det masse små ting underveis, men når man tenker over det i ettertid, så husker man det bare som en jevn flyt av inntrykk, og man husker egentlig ingenting. Så store deler av hjernen er sandblåst og mye av turen er glemt. Men jeg husker at det gikk greit, Jeg husker også at jeg gikk tom for drikke i Gulbrandsdalen og klarte meg 1,5t kun på noen slurker jeg bommet av andre. Jeg husker at jeg ikke klarte å spise da maten bare vokste i munnen på meg. Jeg husker også at jeg ved to tilfeller kun fikk vann på flaskene når kroppen trengte sukker i form av sportsdrikk. Jeg husker at jeg var tom for mat hele veien fra Hamar til Minnesund, men fikk bommet en gel som reddet meg til Minnesund. Og ikke minst husker jeg den gjennomgående positive tonen i laget og det entusiastiske støtteapparatet.

Men akkurat da jeg var tom for mat og drikke, da må jeg innrømme at jeg der og da var litt sur og forbannet på dårlige lange rutiner, men i ettertid så skjønner jeg at det var kun min egen "rookie" feil. For mens de andre gjorde som de skulle på de små stoppene vi hadde ( 4 stopp a 2min - 3 for påfyll av mat og pissepause og en for tissepause): De fylte opp lommene med det de trengte av mat å mere til, så forsynte jeg meg med stor beskjedenhet og satte meg på sykkelen og var klar for innsats igjen. Litt for vant med IM rutiner: Ingen stopp. Ta til deg, spis og drikk i fart. Og skift kjapt. Så på alle stoppene var jeg klar som ett egg etter 1min. Og ventet det som opplevdes som lenge på de andre.

Uansett: Fra Minnesund og inn ante jeg slutten på dettte og visste at dette ville jeg klare. Jeg hadde fått næring i meg, og jeg hadde to flasker av hekseblandingen til Truls: Kaffe, cola og sportsdrikk. Kokt opp i ei stor gryte kvelden før. Så da var det bare å legge seg i rulla og jobbe det jeg klarte sammen med de andre slik at vi kunne fullføre på ei bra tid. Jeg skjønte at det bar mot ei tid under 14.30, men turde ikke helt å se på klokken før jeg var i mål. Og over Djupedalstoppen og med lettt "cruising" inn til mål så husket jeg heller ikke hvor langt det akkurat var til Økern og mål. Turde ikke å gjøre noe annet enn å kjøre som f... Og vi holdt vel nesten 50 i snitt de siste km til mål.

Så: Mission completed! Jeg har gjort det. Og jeg kom i mål sammen med ett bra fungerende lag, som sammen med ett kjempe bra støtteapparat gjorde dagen til en fullkommen opplevelse. Og tiden: 14.24.38. Klokken min sa at det var 38,1km/t i snitt. Og det er vel absolutt godkjent.

Tusen takk for turen og opplevelsen til alle andre på laget og ikke minst til støtteapparatet. Jeg hadde vel syklet ennå hvis ikke dere hadde vært der.

Og bilder kommer også: Vår eminente fotograf Tom Tveitan tok mange spennende bilder og de legges ut på bloggen hans:

http://tomtveitanfoto.blogspot.com/

I mellomtiden har jeg stjelt ett par bilder fra Tom som viser undertegnede i føringen under Mjøsa rundt for to uker siden og underveis i Vestfold Rundt