Jeg gjør oppmerksom på at denne testen er skrevet av undertegnede som også selger Kiwami og er dermed ikke 100% nøytral. Men kvalitetsutsilingen er gjort før produktene kommer inn i butikken, og jeg kan personlig garantere for de produktene som omtales her under testing og dermed også alle produkter som selges på trishop.no

Hvis du skal debutere på triathlon, så må du ha joggesko, sykkel og hjelm som minimum. Vådtrakt hadde jeg også prioritert. Men var det ettt klesplagg jeg ville prioritert før alt annet hadde det vært en triathlon shorts. En kort tights som jeg kunne brukt til svømmetrening, sykkeltrening og til løping hvis jeg skulle vært skikkelig økonomisk av meg. Eller rettere sagt en trishorts.

Da jeg begynte med triathlon var det badebukse det gikk i hele veien fra svømmestart til målgang etter løpingen. Ikke det mest praktiske antrekket på sykkel og estetisk var det ikke: Jeg blir flau når jeg ser gamle bilder av meg i badebuksa. Ganske tidlig gikk jeg over til å bruke trishorts på triathlon, og den dag i dag bruker jeg det på alle triathlon fra sprint opp til IM. I tillegg blir det selvfølgelig en tri topp oventil. Jeg hart brukt mye forskjellige trishortser, men de siste årene har jeg brukt Pearl Izumi sin og har vært knallfornøyd med den. Såvidt jeg klarer å telle har jeg kjørt 6 IM konkurranser i disse fra Pearl Izumi (ikke samme altså, men samme type) og har vært og er fortsatt knallfornøyd med disse. I vinter da jeg fikk distribusjon av Kiwami var det derfor med stor spenning jeg tok i bruk toppmodellen - Kiwami Twinki .

Og jeg er imponert: passformen er hakket bedre enn Pearl Izumi. Det betyr at den sitter som støpt. I tillegg har den silikongummi nederst på beina for at den ikke skal skli opp. Den har samme tynne (som gjør at det går greit å løpe med de) behagelige paddingen. Den store forskjellen er bedre teknisk stoff som gjør at Kiwami Twinki er litt tynnere. Tøyet tørker kjappere etter svømmingen. Den er rett og slett behagelig.

Jeg har blitt så glad i den at jeg bruker den til alle løpeturene mine også- Passformen er vesentlig bedre enn det jeg opplever at hvilken som helst kort løpetights fra Nike, Adidas eller Asics er. ( de opplever jeg som posete, dårlig passform og dårlig stoff kvalitet). At den i tillegg har en liten lomme på baksiden hvor jeg kan legge nøkkelen og Ipoden min ( ok.kun nano typen er det plass til i lomma), gjør den bare enda bedre. Hadde forresten en lengre løpetur her om dagen i Gøteborg. Etter en 40mins løping dukket det opp ett vann. Og det var varmt og jeg kunne tenke meg en avkjøling. Hoppet uti med buksa. Svømte det jeg skulle, gikk på land og løp tilbake til hotellet. Buksa var tørr på 3 minutt. Og de minuttene den brukte på å tørke nok så tenkte jeg ikke engang på at den var våt. Faktisk genial var den til løpeturer med tilhørende bad.

Til sykkel er det klart at en rein sykkelshorts selvfølgelig er bedre, men som ett kompromiss og en alt i ett løsning, så fungerer den bra der også. Foreløbig har jeg syklet langturer på opptil 10mil på den, og jeg synes det ikke er noe problem.

Jeg kommer garantert til å bruke den på IM Florida i november. Og jeg kan absolutt anbefale den. Kan garantere at ingen kommer til å angre på ett slikt kjøp. Produktet kjøpes her gjennom trishop.no.

Ja, så har jeg gjort det også. Og fullført. Og kan puste lettet ut og si at nå slipper jeg å ha det hengende over hodet mitt fremover.

Ikke det at det var en fæl og negativ opplevelse.Snarere tvert i mot det var en sjelden positiv opplevelse og en nydelig tur ( stort sett da).

I mine år som aktiv idrettsutøver og gla mosjonist har jeg vært med på mange tøffe løp ,deriblant 15 fullførte IM løp. Trondheim - Oslo har vært noe jeg har registrert har eksistert, men noe jeg egentlig ikke har blitt spesielt trigget etter å gjøre. For sånn isolert sett: Det å sykle 54 mil langs norges kjedeligste hovedvei - E6, er ikke akkurat en høydare. Men de siste årene har jeg begynt å tenke litt sånn: Kanskje jeg burde gjøre det en gang, sånn for å ha gjort det. Og da slippe å tenke på den biten mer. Så da kamerat og evigunge Rune Stålstrøm ymtet frempå at han skulle sykle og jeg burde stille jeg også, så ble det tilslutt slik at jeg også meldte meg på sammen med Vestfoldexpressen . Og som tidligere nevnt i siste blogg, så har det blitt ett par tur ritt med disse, samt noen fellestreninger for å gjøre meg klar for dette. Og bortsett fra det så har jeg vel trent sånn noenlunde som vanlig.

Lagmessig ble det en endring i sista liten da det ble bestemt Vestfoldexpressen og BOC skulle danne felles lag og sykle sammen. Og det var nok ingen ulempe.

Og på det laget var jeg og 28 andre menn på startstreken i Trondheim kl. 06.30. Og målet: Sånn i forkant ble det snakket om under 15t. Når det så ut som at vær og vind ( ok. spesielt det siste) i tillegg skulle spille sånn noenlunde på lag så ble amisjonsnivået senket til under 14t.30min. For min del så var dette kun ett tall jeg ikke hadde noe forhold til og jeg hadde kun som mål og være med å jobbe og bidra på til lagets beste slik at jeg kunne være fornøyd med egen innsats. Og forhåpentligvis komme i mål. Og allerhelst sammen med laget. Det jeg var mest bekymret for var været. Regn og kaldt vær er noe min kropp i behersker dårlig og flere ganger tidligere har jeg kollapset på grunn av nedkjøling.

Så da passet det jo veldig bra at de første regndråpene begynte å falle i det øyeblikk startskuddet gikk, og da vi kjørte over bybrua høljet det ned. Så dette så jo bra ut. Jeg var med og bidro og dro fra første stund og jeg synes vi fikk en bra fart og fin flyt som ikke kostet. Men jeg ble kaldere og kaldere. På grunn av tidligere frostskader er spesielt hender og føtter sårbare. Og snart mistet jeg følelsen i begge deler. Men absolutt verst på hendene. Sleit med å gire. Mat klarte jeg ikke å lirke opp av lomma og jeg kjente alle symtomer på "serious break down". Begynte å skjelve ukontrollert og hakke tenner. Turte ikke å gjøre noe annet enn å være med fremme og jobbe og gjøre min del. Hadde jeg lagt meg bak for å hvile hadde jeg ikke klart å komme meg igjen. Da det begynte å bli virkelig ille, og det var like før jeg måtte kaste inn håndkleet, så ble det oppholdsvær, og tørre veier. Og da begynte det sakte men sikkert å gå litt bedre. Jeg fikk igjen varmen på vei opp mot Hjerkinn, og da var det verste på mange måter gjort.

På en så lang tur så skjer det masse små ting underveis, men når man tenker over det i ettertid, så husker man det bare som en jevn flyt av inntrykk, og man husker egentlig ingenting. Så store deler av hjernen er sandblåst og mye av turen er glemt. Men jeg husker at det gikk greit, Jeg husker også at jeg gikk tom for drikke i Gulbrandsdalen og klarte meg 1,5t kun på noen slurker jeg bommet av andre. Jeg husker at jeg ikke klarte å spise da maten bare vokste i munnen på meg. Jeg husker også at jeg ved to tilfeller kun fikk vann på flaskene når kroppen trengte sukker i form av sportsdrikk. Jeg husker at jeg var tom for mat hele veien fra Hamar til Minnesund, men fikk bommet en gel som reddet meg til Minnesund. Og ikke minst husker jeg den gjennomgående positive tonen i laget og det entusiastiske støtteapparatet.

Men akkurat da jeg var tom for mat og drikke, da må jeg innrømme at jeg der og da var litt sur og forbannet på dårlige lange rutiner, men i ettertid så skjønner jeg at det var kun min egen "rookie" feil. For mens de andre gjorde som de skulle på de små stoppene vi hadde ( 4 stopp a 2min - 3 for påfyll av mat og pissepause og en for tissepause): De fylte opp lommene med det de trengte av mat å mere til, så forsynte jeg meg med stor beskjedenhet og satte meg på sykkelen og var klar for innsats igjen. Litt for vant med IM rutiner: Ingen stopp. Ta til deg, spis og drikk i fart. Og skift kjapt. Så på alle stoppene var jeg klar som ett egg etter 1min. Og ventet det som opplevdes som lenge på de andre.

Uansett: Fra Minnesund og inn ante jeg slutten på dettte og visste at dette ville jeg klare. Jeg hadde fått næring i meg, og jeg hadde to flasker av hekseblandingen til Truls: Kaffe, cola og sportsdrikk. Kokt opp i ei stor gryte kvelden før. Så da var det bare å legge seg i rulla og jobbe det jeg klarte sammen med de andre slik at vi kunne fullføre på ei bra tid. Jeg skjønte at det bar mot ei tid under 14.30, men turde ikke helt å se på klokken før jeg var i mål. Og over Djupedalstoppen og med lettt "cruising" inn til mål så husket jeg heller ikke hvor langt det akkurat var til Økern og mål. Turde ikke å gjøre noe annet enn å kjøre som f... Og vi holdt vel nesten 50 i snitt de siste km til mål.

Så: Mission completed! Jeg har gjort det. Og jeg kom i mål sammen med ett bra fungerende lag, som sammen med ett kjempe bra støtteapparat gjorde dagen til en fullkommen opplevelse. Og tiden: 14.24.38. Klokken min sa at det var 38,1km/t i snitt. Og det er vel absolutt godkjent.

Tusen takk for turen og opplevelsen til alle andre på laget og ikke minst til støtteapparatet. Jeg hadde vel syklet ennå hvis ikke dere hadde vært der.

Og bilder kommer også: Vår eminente fotograf Tom Tveitan tok mange spennende bilder og de legges ut på bloggen hans:

http://tomtveitanfoto.blogspot.com/

I mellomtiden har jeg stjelt ett par bilder fra Tom som viser undertegnede i føringen under Mjøsa rundt for to uker siden og underveis i Vestfold Rundt

Da debuterte jeg sent med sesongen. Skulle ønske jeg kunne si sent, men godt, men det er nok en liten overdrivelse. I de siste to helgene har jeg vært med på:

Homestrand triathlon – 750m-20km-5km

Vestfold Rundt -165km sykkel med Vestfoldexpressen

Mjøsarundt – 230km sykkel med Vestfoldexpressen og BOC.

Endelig var sesongen i gang! Og etter noen sesonger hvor jeg generelt sett har vært med på få konkurranser, og med en sen sesongdebut, så ble det full rulle med en gang. To løp på en helg og ett løp helga etter.

Her kommer en kjapp oppsummering av status så langt.

Det er mange år siden jeg har vært med på bassengtriathlon og jeg så frem til å teste meg på dette igjen. Litt spesielt var at sykkelstarten gikk etter jaktstartprinsippet hvor tiden på svømmingen avgjorde starten på sykkel.

Og for å gjøre en lang historie kort: Jeg mangler mye fart og dette var ikke bra nok. Middelmådig svømming i forhold til mitt vanlige nivå. Elendig sykkel hvor jeg ble frakjørt med nesten 3min på 20km. En løping som heller ikke var bra nok, og jeg tapte ytterligere 2min til teten. Litt formildende at jeg holdt litt igjen på løpingen med tanke på morgendagen. Men likevel: Dette er jo ikke bra nok. Men uansett: En gjennomkjøring ble det og jeg fikk svart på hvitt sett hvor skapet står.

Vestfold Rundt:

Første sykkelritt sammen med Vestfoldexpressen med målsetning om en solid gjennomkjøring frem mot Trondheim – Oslo. Hva skal jeg si: Jeg varmed hele veien og bidro så godt jeg kunne. Hadde det veldig tungt i starten og sleit nesten med å holde følge. Løsnet litt før det ble veldig tungt nedover Lågendalen. Etter noen mil i sekken så våknet jeg til liv igjen og bidro greit gjennom siste del av rittet. Alt i alt en fin gjennomkjøring. 4t.20min på 165km.

Mjøsa Rundt:

Helgen etter var det klar for 23min rundt Mjøsa. Denne gangen hadde jeg ikke noe løp i beina fra dagen før og jeg var etter forholdene fresh i beina. Vi startet sammen med BOC og satset rimelig solid fra start. Første 10min opp til Lillehammer gikk med 42 km/t i snitt fart. På tilbakeveien gikk det litt tyngre med motvind, regn og litt mer kupert terreng. I perioder ble det tungt, men jeg kom meg da gjennom med gruppa inn på 5.45. Dvs. 40 km/t i snitt fart. Det jeg opplevde her var at det egentlig gikk greit, men fikk litt problemer med matinntaket og jeg sleit når jeg ble kald i regnet. Så der er mine forbedringsområder frem mot Trondheim - Oslo