Jeg er i dag 40 år gammel og var med i min første triathlonkonkurranse i 1987 som 16åring. Og siden har jeg vært frelst på denne fasinerende sporten.

Hverdagene brukes til min sivile jobb i Polar ( ja pulsklokker), trening for egen del, hjelp med personlig trening for andre ivrige mosjonister og toppidrettsutøvere. Testing av idrettsutøvere ( laktattesting) på sykkel og løp. Og sist, men ikke minst så blir resten av fritiden brukt sammen med samboer Anne. Om enn ikke nødvendigvis prioritering i den rekkefølgen.

Arild og triathlon:

Målet: Ha det gøy med idretten. Og holde meg i god form. Og veien til målet er viktigere enn selve målet i seg selv. Med det mener jeg at veien, prosessen og treningen som skal fylles inn i en travel hverdag på vei mot målet. For meg er det det som er fasinerende. Og når jeg står på startstreken på en Ironman og vet at jeg nok en gang har klart det. Altså komme i best mulig form. Ja da er jeg fornøyd og føler meg som en vinner. Selve løpet blir på mange måter en formalia.

Meningen med Ironman: Som nevnt ovenfor veien til målet er viktigere enn selve målet for meg. Men likevel det å krysse målstreken på en slik konkurranse er den ultimate lykke – Der og da! All trening, alt slit, alle oppturer og nedturer utløses der og da! Masse herlig slit for noen minutters ubeskrivelig lykke!

Men det er viktig å presisere at lykke ikke måles i tiden du har når du krysser målstreken, eller eventuelt hvem du har slått på vei til mållinja. Nei for meg er det den ultimate test og læringsprosess. Og det er kun en kamp med meg selv og elementene rundt meg. Jeg gjør mitt løp og prøver å løse de utfordringene som dukker opp, på en best mulig måte, uavhengig av hva andre rundt meg måtte prestere.