RR Ironman Hawaii 2010
Så er det gjort igjen. Jeg har nok en gang fullført Ironman på Hawaii. Verdensmesterskapet på ironman distansen som alltid går på hellig grunn på Kona Hawaii. Det er 5. gang jeg starter og fullfører og 3. gangen jeg er under 10t her. 9.48.08 for å være nøyaktig. Og jeg må jo si meg fornøyd med dette. Litt irriterende kanskje å bli slått av Goldie og Rune, men det spiller i den store sammenheng ingen rolle. Jeg konkurrerer kun for meg selv og mine opplevelser og måler prestasjonene kun ut i fra det jeg selv gjør og ikke hva jeg gjør i forhold til andre.
Plasseringsmessig så er det ikke så mye å rope hurra for med en ca 300 plass totalt (av 1771 fullførte) og en 39.plass av 265 i klassen. Ser man litt gjennom av tallene så er det ikke fullt så ille. Et kjapp søk på kvalifiseringskonkurranser viser at det er mange tusen i klasse M40-45 som har prøvd å kvalifiser seg. Og under 5% av disse har kommet gjennom nåløyet og av disse er jeg innenfor 15%.
Tiden er godkjent da jeg var hadde som mål å kjøre så langt under 10t som mulig. Og det gikk jo greit, selv om det ikke føltes slik på slutten av marathon fra Energylab og inn til mål.
Men først litt mer om oppladning og siste ukers trening:
Min ambisjoner om å legge ut treningsdagboka for de siste uker falt litt i fisk da det ble litt vel travelt i hverdagen de siste ukene. Men enkelt sett så trente jeg ca 16t i uke 38 og 12t i uke 39. I uke 40 frem til start trente jeg som følger:
Mandag: Svøm 1900m. 30min. Sykkel 2t.15min -80km: Godt å teste vannet med 100vis av andre triathleter. Senere på dagen ble det en fin sykkeltur m Kristofer. Gode forhold og god fart.
Tirsdag: Svøm 3800m 1t. 40min løp 9km på ettermiddagen med 3*3min fartsdrag. Svømte hele løypa og det var ganske lonely langt ute i havet blant haier og andre fæler skapninger. Løpingen i tryggere omgivelser på Ali Drive.
Onsdag: Svøm 35min 2000m. Sykkel: 1t.20min -45km. Svømte rett på to svære Mantaer som vaka der ute. Fikk litt sjokk i starten, men fikk svømt med de noen minutter og det var facinerende syn. Kaffe på flåten til “coffees of Hawaii” på returen. Fin sykkeltur på ettermiddagen.
Torsdag: Svøm 1900m 30min. Løp 30min 6,5km. Fin svømming. Og igjen kaffe fra Coffes of Hawaii på svømmingen. Løp m Vegard på ettermiddagen.
Fredag : 20min svøm og 25min sykkel. Lett trening for å hold kroppen i gang
Alt i alt en lett og fin oppladning. Kroppen var fin. Overskuddet bra. Varmen passe og vinden snill. Så alt skulle være lagt til rette for en fin konkurranse.
Lørdag: The big day.
Før start:
Jeg fikk overraskende nok en god natts søvn. Stod opp ca 4.30 og hadde en ok frokost(ingen mat smaker godt så tidlig og før en så viktig konkurranse) og ett par kopper kaffe. Blandet drikke og prøvde å komme på do. Det siste uten særlig suksess. 05.30 dro jeg ned og fikk merket meg og registrert meg og kom over til området ved skiftesonen. Mange nervøse folk, men jeg følte meg lett, fin og rolig i kroppen. Faktisk hadde jeg så god tid at jeg ruslet tilbake til hotellrommet for å slappe av litt og prøve litt mer på å komme på do.
Sånn en liten time før start var det ned igjen. Få sykkelen klar og ellers gjøre de siste forberedelser før jeg gikk i vannet 15min før start og svømte bort til starten. Her gjorde jeg dessverre en feilvurdering: Jeg valgte å ligge helt inne ved piren der tradisjonelt sett de beste svømmerne er.
Konkurransen:
Svømmingen:
Når starten gikk så brukte m
T1: Kjapp skifte da jeg bare løp gjennom skifteområdet mens jeg tok på meg startnummeret. Altså beholdt jeg svømmedrakta (Kiwami Amphibean008) på sykkelen.
Sykkel:
Kom rimelig greit i gang på sykkel. Fant rytmen og jeg slapp kaoset med andre syklister som andre bak sliter med. Kjørte jevnt hardt og samtidig sikkert for ikke å få penalty. Det var gode forhold utover og lite vind så det gikk jevnt og trutt i snaue 40 km/t. Dessverre ble det en litt kjedelig start på etappen: Nutridrinken med kaffesmak rant utover meg og sykkelen da jeg tok første slurken. Ikke noe big deal, bortsett fra at ett melkebasert produkt lukter pyton når det får være i sola noen timer. Selv etter iherdig vasking av sykkelen etter konkurransen er det flekker etter Nutridrikken. Og jeg selv følte at jeg lukta dårlig melk resten av konkurransen.
Etter drøyer 6 mil tar vi av mot Hawi og stigningene mot Hawi begynner så smått. Her kom Kristofer i fint driv og passerte meg. Vekslet noen ord med han før han forsvant. Klarte dessverre ikke å følge han oppover. Veien t/r Hawi er området hvor det alltid er vind og alltid er kraftig sidevind. Denne gangen syntes jeg sidevinden kom tidlig. Forresten vi snakker ikke om sidevind i vanlig forstand. Vi snakker om kraftige vindkast fra siden som nesten kaster deg av sykkelen. Verst er det på tilbakeveien hvor man kjører i perioder i fart på 60-70km/t. Når man utallige ganger føler man er en hårsbredd fra å bli kasta av sykkelen, så er det klart at vinden river litt rundt ørene. Men tross alt så synes jeg den biten gikk greit, og det har vært verre før. Vel tilbake på Kueen K highway så var vinden nok en gang snill og motvinden som programmessig dukker opp her var av det milde slaget og ikke noe å bekymre seg over. Men det er klart at så langt i løpet begynner kroppen å bli mør og det koster mer og holde fokus oppe og trøkke på inn. Jeg synes dog jeg klarte det rimelig greit. Selv om å få inn siste del av næringen var vanskelig, da ingenting smaker så langt i løpet. Jeg ser også på splitt tidene at jeg tapte litt til de andre norske på dette strekket, men altså jeg kom greit i fra det og brukte siste km for å forberede med på løpingen. Sykkeltid: 5.10.32. Nest best jeg har gjort her.
Løping:
Kjapt skifte nok en gang og kom greit i gang på løp. Følte meg bra de første km, men måtte tidlig på do og etter dobesøket ble jeg kvalm og spøy opp noen liter væske. Var nede i en down da, men kom meg greit og hadde en grei rytme langs Ali drive mot vending. Ved vending ser jeg Goldie jager bakbra og han henter meg rett etter. Følger han 500m og prater litt med han, men innser at farten er litt for høy for det jeg kan klare og må finne egen rytme videre. De neste km går rimelig greit og kommer meg greit opp på Kueen K og begynner den ensomme ferden mot Energylab. Det kjennes mye tyngre ut nå og jeg sliter med å holde farten. Ned energylab er det tomt, men får ett lite håp da jeg ser at Goldie ikke er mer enn ca4min foran og Rune 2min bak. Men dessverre: Her er det tomt, og jeg klarer så vidt å komme meg levende ut av Energylab. De siste drøye 10km går seint. Det er ett dobesøk til og masse spying. Og det er rett og slett tomt. Er ikke i nærheten av å klare en slutt spurt siste km en gang, men krysser målstreken som en lykkelig mann. På 9.48.08.
Løpstiden var på 3.33.56 . Altså ikke det helt store, men en relativt krevende løpsløype er det jo.
Her kommer en sen RR fra IM Frankfurt.
Først må jeg si at dette er ett av de løpene jeg er mest fornøyd med. Ikke pga. av en vanvittig bra tid, men hvordan jeg løste oppgavene underveis og ikke minst i månedene opp til løpet. Tiden var solid, men ikke eksepsjonelt bra. Men tatt i betraktning at svømmingen var uten våtdrakt og med 5km lengre sykkel, så var det mer enn godkjent.
Oppkjøringen:
Siden jeg nå har fullført 17 IM og trener mange IM deltakere så vet jeg veldig godt hva som kreves for å prestere på en IM. Jeg vet hva som må settes av tid og hvordan prioritere for å få det til. Det siste halvåret har dog jobbmessig vært ett mareritt og hver eneste uke treningsmessig har vært mindre enn det jeg ville ha gjort. Men jeg har trikset og mikset og prøvd å sette tingene sammen på en best mulig måte selv om jeg har gjort en del tilpasninger for å få kabalen til å gå i hop. Men jeg har hatt fokus hele veien og til slutt gikk kabalen opp.
I løpet av vinteren klarte jeg få til en god formtopp til masters NM i svømming samtidig som jeg har trent så godt jeg klarer på sykkel og løp. Men jeg har måttet prioritere knallhardt og en av tingene jeg valgte vekk var strukturert løpstrening og heller løpt når jeg plutselig har fått tid.
Overskuddmessig var jeg på felgen gjennom hele våren, men kjente likevel at treningen gav resultater og formen ble bedre. Fra slutten av mai og de 6 siste ukene ble formen drastisk bedre og tingene begynte å stemme bedre. Og fra midten av juni var jeg sikker på at dette skulle jeg klare. Og da det var en uke igjen til løpet var jeg klar. Formen var topp og kunne ikke bli bedre. Og da senka skuldrene sine seg og det var bare å glede seg over formen og nyte dagene opp mot løpet og selve konkurransen. Jeg hadde nok en gang klart å treffe med toppformen når det gjaldt.
Svømming:
Med svømming uten våtdrakt skulle jeg ha alle muligheter for å kunne gjøre en bra svømmeetappe. Svømmeformen var veldig solid og jeg var trygg på at dette ble bra. Fikk en fin start og kom meg fort fri fra hovedfeltet og begynte å ta igjen proffene som får sine 30m forsprang. I kaoset i proff feltet mistet jeg litt oversikten, men avanserte oppover i feltet og etter ca 1000m var jeg oppe i teten. Dvs. de beste proffene hadde jo svømt fra, men var i gruppa litt bak de beste. Altså i gruppe 2. Følte meg veldig sterk og kontrollerte hele veien hvor jeg lå i feltet for ikke å bruke for mye krefter. På de siste 500m prøvde jeg å komme frem for å være først opp av vannet i gruppa. Det lykkes nesten da en annen hadde samme taktikk. Så jeg var nr 2 opp av gruppa og ca 15 totalt. Og av disse 15 var det vel ca 11 proffer. Tiden 52.52 er meget bra uten drakt. Og ikke gærnt av 2200 deltakere.
Sykkel:
Siden jeg brukte Kiwami drakta på svøm og sykkel gikk skiftet greit. Det var bare på med hjelm og startnummer før jeg var i gang. Jeg vil tro at jeg sto stille ved sykkelen ca 10sekunder før det bare i vei. Har aldri skjønt de som bruker mange minutter i skiftesonen før de kommer av gårde. Det er jo ingenting som skjer der.
Jeg kom rimelig greit i gang og fant en grei rytme i starten. Synes dog at noen av proffene som passerte meg hadde en urovekkende høy fart. Men jeg vet at sykkel ikke er min sterkeste disiplin og de beste syklistene sykler fort opp mot 30min kjappere enn jeg gjør, så erfaringsmessig så må jeg bare jobbe så godt jeg kan utifra mine styrker og svakheter. Det var en del motvind på 1. runden som gjorde det litt tyngre, men alt i alt gikk det greit. Men hadde en lang periode fra ca 40km til 80km hvor jeg synes det gikk sent og alle passerte meg. Akkurat da så sykkeletappen uoverkommelig lang ut. På slutten av 1. runde hørte jeg at jeg lå på 38.plass og tenkte at det ikke var så gærnt. Lettere hoderegning konkluderte med at jeg lå godt an i forhold til en eventuell Hawaii kvalifisering. Ut på 2. runden fikk jeg etter hvert selskap at tettrioen på damesiden med bla. Yvonne van Klerken i tet. Prøvde så godt jeg kunne og holde meg i lovlig avstand til disse. Og med en dommer eller to i gruppa så var det ingen drafting problemer. Totalt sett vil jeg tro at jeg hadde selskap en dommer ca 15 av de 18milene jeg syklet. Så de tar draftingen alvorlig blant de første. Og jeg fikk ingen pekefingre eller advarsler. Bare tommelen opp for god jobbing. På slutten opp Heartbreak hill begynte kreftene og ta slutt og dametrioen kjørte fra meg. Dermed kom jeg inn i T2 ett lite minutt etter de beste damene. Sykkeltiden var 5.08. Og med 5km lengre sykkel enn tidligere år er det beste jeg har gjort de årene jeg har kjørt her i Frankfurt. Er meget fornøyd med det, men hadde selvfølgelig håpt jeg kunne kjørt noen minutter raskere.
Løping:
Etter å ha gitt fra meg sykkel og var på vei mot skifteteltet ble jeg stoppet av en dommer. Jeg fikk gult kort fordi jeg hadde vært over streken der man leverer fra seg sykkelen. Ok. Kanskje når jeg hoppet av sykkelen at jeg landet 20cm over streken, men tenkte at det ikke spilte noen rolle. Ingen tidsstraff annet enn tida det tok for å få kortet samt notere ned navnet mitt. JA ja ingenting å gjøre med det. Verre var det at kapsen jeg trengte på løpet vart sauset inn av noen gelbiter jeg skulle kose meg med på løpingen. Så caps var utelukket på løp. Og med drøye 30 grader da vi begynte løpingen så hadde det vært kjekt med en caps. Men den gang ei.
Startet bra på løpingen og enkelt sagt gikk første runden veldig lett og greit. Dessverre ble det tyngre allerede på 2. runden: Magen slo seg vrang og toalettet måtte besøkes. Dessverre kostet det 3-4minutt da jeg måtte vente på tur før jeg slapp til. Løp videre det er en do 1km lengre nede i løypa skrek folk. Vel nå er det engang slik at må jeg på do så må jeg på do. Og da må jeg det der og da. Det finnes ikke alternativer! Uansett: Dobesøket ble unnagjort på altfor lang tid. Og ikke lengre etterpå så spøy jeg 4 ganger på rad for å være helt sikker på at magen ble helt tømt for væske og næring. Stort sett skjer dette hver gang jeg kjører IM og er for så vidt komfortabel med det. Jeg har til og med en effektiv teknikk hvor jeg løper(les: kreker meg fremover) mens jeg spyr. Etter at det var unnagjort gikk det lettere en liten stund.
Ut på 3. runden merket jeg dehydreringen pga. at jeg kvittet meg med all væske og gikk gjennom ett par stasjoner for å få i meg ekstra drikke. Men det gikk rett gjennom. Jeg var konstant tørst og uansett hva jeg drakk og hvor mye jeg drakk så hjalp det ikke. Sportsdrikke på dette tidspunkt var uaktuelt og jeg skjønte at jeg fikk i for lite salt i kroppen og at det kunne bli skjebnesvangert på slutten. Prøvde så godt jeg kunne og reparere og dekke behovet den siste timen, men det gikk bare ikke og tanken ble tommere og tommere. På rein viljestyrke tvang jeg meg til å opprettholde farten helt inn mot mål og på ett eller annet vis klarte jeg det. Men det kostet. De siste 200m på den røde løperen husker jeg nesten ikke. Anne som sto og tok bilder rett før mål registrerte jeg ikke og jeg var så sliten, så sliten som jeg ikke har vært før da jeg krysset mål. Men en seiersgest (vel jeg vant jo ikke over andre enn meg selv) klarte jeg da jeg krysset målstreken.
Vel i mål ble det kollaps og båretransport til sykehusteltet der jeg ble undersøkt grundig før jeg fikk en liter med intravenøst. Etter en time i teltet var jeg frisk og rask, men dog veldig sliten. Og resten av dagen kunne nytes fullt ut.
Tiden ble da 9.37. 13 i klassen og solid kvalifisering til Hawaii. So nå blir det for 5. gang IM Hawaii den 9. oktober!
Det er like før start IM Germany og i en tidligere blogg nevnte jeg noe om utstyret jeg bruker. Her kommer fortsettelsen.
Først: Det er bestemt at det blir uten våtdrakt så da blir det Kiwami Ampiibean008 drakt som gjelder.
Sykkel: Så var det sykkelen da. Ramma er en Kuota Kueen K temporamme. Utstyret er Campagnolo Record gruppe. Hjul er Zipp 808 med Powertap og Wheel cover bak og Zipp 404 foran. Tempostyret er av type 3T. Sykkelen slik den er rigget på bildet vil vel koste noe slikt som 80.000 til full pris i butikken, men det er vanskelig å si 100%. For meg er det en bra sykkel hvor jeg sitter veldig bra og hvor jeg føler jeg får trødd slik jeg kan.
På løpingen er det ikke så mye greier, men ett par Nike Lunaracer er på beina og som tøy brukes Aquaman tritopp og bukse.
På armen er det min godt brukte og nære følgesvenn Polar RS800cx.
Alt i alt: Utstyret er i orden. Da er det bare meg det kommer an på.
Nå er det rett rundt hjørnet før det braker løs nede i Tyskland, nærmere bestemt Frankfurt for årets høydepunkt for meg konkuransemessig: IM Germany. Og for de uinvidde: IM (eller ironman) er triathlon bestående av 3,8km svømming-180km sykkel og 42,2 km løp. Før start tenkte jeg å skrive litt om utstyret jeg bruker underveis.
Denne gangen svømming:
Svømming er normalt med våtdrakt, men i Tyskland er det så varmt at det kan være muligheter for at det blir svømming uten våtdrakt.
Våtdraktvalget mitt er som dere sikkert skjønner Aquaman. Jeg bruker toppmodellen Gold Cell som jeg nøytralt nok mener er markeds raskeste drakt. Den en den eneste drakta på markedet med 100% Yahamoto Giga 40 neopren. Det er det mest fleksible neoprenet som finnes og gir en bevegelsesfrithet som alle aktive svømmere bare drømmer om å ha i drakta si. Den har også endel andre egenskaper som gjør den rask: Metall Cell teknologi som gjør at det kommer mindre vann inn i drakta. Det betyr igjen mindre vann å varme opp for kroppen (altså varmere drakt) og at den får bedre oppdrift da den suger til seg mindre vann. Det første gjør at drakta er den perfekte til det kalde vannet i Norge, men kanskje litt varmt i Tyskland.
Den er også satt sammen av veldig mange paneler i forskjellig tykkelse for å gi en behagelig drakt med maksimal oppdrift.
Hvis det skulle vise seg at det blir svømming uten våtdrakt bruker jeg Kiwami Amphibian 008 som var proffenes førstevalg under OL i Bejing. Den har ett veldig tynt og tettsittende tekstil materiale likt det som brukes i toppmodellene av badebukser og badedrakter som brukes og er lovlig i dag. Den drakta passer fint å bruke på sykkeldelen også.
Når det gjelder annet utstyr er svømmingen ganske enkelt og stiller ikke så store krav til utstyret. Badehette får du av arrangøren.
Men selvfølgelig: Svømmebriller er kjekt å ha. Jeg er enkel og bruker vanlige svømmebriller og ikke noen sånn dykkemaske type svømmebriller. Nei helt vanlige svømmebriller fra TYR. Koster 20dollar og fungerer knall. Har to sett: Ett til overskyet vær og ett til sol. Verre en det er det ikke.
Det er på tide å blåse litt liv i denne bloggen igjen. Eller jeg vet egentlig ikke om det er noe poeng, all den tid de få leserne jeg potensielt sett kan ha hatt, garantert er forsvunnet etter skrivetørken til undertegnede.
Nok om det. I løpet av vinteren har jeg hatt tanker om mange ting jeg ville skrive om: Emner innen trening, min trening, mine konkurranser og ellers annet som måtte falle meg på hjertet. Så har det ikke blitt. Og enkel forklaring er: Alt for mye jobbing. Siden tiden før påske har jeg jobbet 7 dager i uka og jeg husker ikke sist jeg hadde en dag uten jobb. Jeg har gått til sengs hver eneste kveld det siste halvåret med dårlig samvittighet over ting jeg ikke har rekt i løpet av dagen. Kontinuerlig på etterskudd.
Treningen har også vært ett kapittel for seg: For lite og for ustrukturert. Men på ett eller annet hvis jeg har jeg klart å redde stumpene på det som har betydd noe. NM masters i svømming gikk over all forventning. Triathlonsesongen er det altfor tidlig å si noe om, men de siste ukers trening har gitt meg håpet om at det skal være mulig å gjennomføre Ironman Frankfurt den 4. juli på ett akseptabelt nivå.
Jobbmessig så har foredragsbiten og testbiten eksplodert. Det er mange i Norge som er blitt glad i å trene, og ønsker å gjøre det riktig når de først setter av tid til å komme i form. Og det er kjempegøy og bidra så godt jeg kan for de jeg har hjulpet de siste månedene. Trishop biten går også bra, og våtdrakt salget og triathlonbekledningssalget av merket Aquaman går bra. Og det er salg til butikker og ut av butikker som har gått over all forventning. Faktisk så bra at jeg ikke har hatt produkter å selge på nettsiden min. Jeg har heller ikke hatt tid til å endre på trishop siden, men det kommer til å skje i løpet av sommeren.
Inntil videre er det tilgang på Våtdrakter og triathlonbekledning fra Aquaman hos følgende butikker i Norge: Milslukern og Spinn Storo (begge Oslo) og Sporten Stoa i Arendal. I Arendal fører også Padlespesialisten våtdraktene.
Bildet er fra før start på Hove Triathlon hvor jeg jobbet meg gjennom årets første triathlon. Det ble en 5. plass som i og for seg ikke er noe å skryte av, men etter noen tøffe uker med ekstremt mye jobb og faktisk også mye trening til meg å være, så var dette godkjent. Og ett steg på veien mot Frankfurt.
Fremover er planen å litt oftere gulpe opp noen ord og legge de ut her.
Arild og Mark Allen etter åpent nordisk mesterskap i Säter Sverige 1991:
Sitat Mark:"Takk for pesen du gjorde hele jobben for meg (på svømmingen). Du har tempoet på svømming og sykling!
Arild og Mark (og Espen W)2007:
Sitat Mark: " Du ser gammel og sliten ut nå, Arild, men likevel sprekere enn han kameraten din!" (Vel, ikke egentlig)
Race report IM Florida – 7.november.
For ett drøyt år siden var jeg på nettet for å melde meg på IM Florida. Husker egentlig ikke helt hvorfor. Jeg hadde jo bestemt meg for at 2009 skulle være ett IM fritt år. Men så var det noe om at triathlon sesongen er jo om sommeren og november 2009 er jo egentlig starten på 2010 sesongen(min forklaring og definisjon til min bedre halvdel). Så derfor ble det til at 2009 ble en IM frisesong, men også starten på 2010 sesongen.
Treningen:
Sånn når man melder seg på så tidlig så er det jo ikke måte på hvor god tid man har treningsmessig. Man kan bygge seg opp i ro og mak, være med på de konkurransene som passer inn i hverdagen (De fleste ville nok byttet ut ordet hverdag med opplegg her). I ett ideelt opplegg burde jeg konkurrert litt mer, men jeg bygger ikke livet mitt rundt konkurranser og treningsopplegg til disse. Så derfor ble det slik i år.
Men treningen da: Det ble jo selvfølgelig ikke slik som tenkt. For året går så altfor raskt og plutselig er det langt ut i september. Det begynner å bli kaldt og surt ute og det er masse ting treningsmessig som burde blitt gjort, men som ikke er gjort. Og så blir det litt sånn heseblesende finne formen trening sånn helt på tampen av sesongen. Men sånn bortsett fra 5 dagers sykeopphold etter Oslo ½ marathon så har vel egentlig treningen gått rimelig greit, tross alt. Har fått gjort mye bra, men det er også en del kjerneøkter som jeg pleier å gjøre, men som jeg ikke fikk gjort. Det ble også en del mindre sykling enn planlagt de to siste ukene opp mot løpet, men tror ikke at det spilte noen rolle. Uansett så ble det gjort en del formoppbyggende trening, men likevel ble opplegget justert nesten daglig basert på intuisjon og fingerspiss følelse. En treningssystematiker hadde revet seg i håret hadde han sett hvordan treningsopplegget de tre siste ukene endret seg daglig. Økter ble endret på- kjørt lengre, kjørt kortere, kjørt roligere, kjørt hardere. En kontinuerlig prosess som styres kun av hva jeg føler kreves av trening akkurat da (ok. Og kanskje litt slapphet også, men det vil jeg aldri si høyt).
Uansett, da vi kom til Panama City ( jeg og Anne) – ett dødsforlatt turiststed med flotte strender og ellers ingenting, så var jeg i form og så godt forberedt jeg kunne blitt. Det er egentlig veldig kjekt å komme til en konkurranse hvor du vet du er i form. Du kjenner på øktene før konkurransen at alt er topp. Det er sånn følelse at du egentlig vil trene 10 ganger mer enn de få timene du tillater deg i uken opp mot løpet. For kroppen er så klar og så motivert for aktivitet. Så utfordringen blir å bremse.
Men noe trening ble det daglig. Og det ble innslag av kvalitet på nesten alle øktene de siste dagene opp mot løpet. Resten av tiden ble brukt til soling, sightseeing og shopping. Og litt jobbing da. PC og internett er ett tveegget sverd. Men kropp og sjel fikk iallefall annet å tenke på, og oppladningen var det tross alt ingenting å si på.
Og så var det konkurransen da – Svømming:
Jeg ankom starten tidlig for å få oversikt og gjøre de siste forberedelser. Vel, det var egentlig ikke så mye jeg skulle gjøre så jeg hadde plutselig plenty av tid før start. Traff igjen Anne som stod sammen med Kristin Lie og typen bak på stranden. Det ble en hyggelig prat og lykke ønskninger før vi gikk hver til vårt.
For Kristin startet som proff, og de startet 10 min før oss. Så da disse startet sto jeg på stranden på første rad og ventet på vår tur. Starten er litt spesiell med at du starter på land og løper ut i vannet som er langgrunt. Litt nervøs for å snuble å få 2500 føtter (eller blir det 5000?) trampende over deg. Men starten gikk fint og jeg hadde fri sikt og åpent vann foran meg. Oppdaget tidlig at det var vesentlig mye mer bølger enn de andre dagene jeg har trent i sjøen og jeg sleit rett og slett litt i bølgene. Jeg opplever meg som en solid svømmer og mistet litt motet og trøkket da jeg merket at jeg ikke klarte å holde den farten og det feltet jeg ville holde følge med. Så jeg resignerte litt og svømte kontrollert rundt de to rundene uten å presse det jeg er god for og det jeg i anstendighetens navn burde gjort. Kom derfor opp på mitt livs verste svømming på 59.06 . Det er nesten 10min senere enn det beste jeg har gjort, men utfra forholdene kanskje 5minutt senere enn det jeg kunne gjort hvis jeg ville det nok. Men slik det ble bare og jeg har bare meg selv å takke.
T1 på fagspråket eller skiftesonen mellom svømming og sykkel er lang. Lang løping opp fra stranden for å hente posen med sykkeltøy og deretter videre løping inn på selve på hotellet for skifting, før kursen tilsutt går ut til sykkelen din.
Sykkel:
Om ikke annet: Skiftesoner kan jeg og skiftet gikk kjapt. Vel ut på sykkelen kom jeg greit inn i rytmen og fant farten med en gang. Det gikk egentlig lett og fint frem til ca 40km da vi kom inn på highway 20. Snittfart på ca 38,5 km/t til da. Highway 20 går østover, og med vindretningen som var så ble det her kraftig motvind. Dette var det verste strekket. Rett vei i 40km, noen småbakker og som sagt kraftig motvind, gjorde dette strekket til det tyngste. Ble her passert av ett par smågrupper som forsvant fra meg. Så ensomt var det også. Etter drøye 80km da vi var ferdig med dette strekket endret løypa kurs og vinden kom mer i ryggen og det ble lettere. Dessverre kom det da ett stort tog med syklister bakfra og tok meg igjen. Etter mye om og men, med to dommersykler som styrte med hard hånd ble det etter hvert en lovlig gruppe. Jeg selv som den forsiktige jeg er legger meg sist i gruppen og 15meter bak nest siste mann. Men som alltid utover i løpet: Så sprekker det opp. Og jeg avanserer fremover i feltet igjen. Matinntaket funker rimelig bra, men blir kvalm av Gatorade drikken og spyr ett par ganger underveis uten at det er noe big deal. Bare litt søl på sykkelen.
På slutten av sykkelen, når vi er tilbake på samme veien som vi syklet ut, kom motvinden tilbake og de siste 15km var tyngre og gikk senere enn forventet, men klarte likevel å komme meg gjennom syklingen på 4.53.13 Rimelig frisk og rask og klar for avsluttende løpeetappe
Løping:
Igjen hadde jeg en kjapp skifting og kom greit ut på løpingen. Traff Anne tidlig og kunne rapportere om en helt ok kropp. Dvs. beina var egentlig pigge, men småkvalm etter Gatoraden fra syklingen. Holdt jevn grei fart i starten og håpte det ville løsne litt underveis. Etter drøye 5km ble det bare verre og kropp og sjel var ikke helt på bølgelinje. Kroppen ville videre, mens hjernen gav f… og var innstilt på å avslutte triathlonkarrieren og rusle i mål på sånn ca 10t. Men så er det slik da at jo raskere man løper jo raskere kommer man i mål, og etter å ha spydd en gang til, skiftet over til å drikke Cola på drikkestasjonene så gikk det egentlig ganske greit. Holdt jevn fart inn til vending halvveis, selv om jeg hadde håpt å kunne holde litt høyere fart. Men greit nok. Ut på andre runden fikk jeg hyggelig og bra feedback fra Anne som motiverte skikkelig. Dermed klarte jeg å speede opp farten litt til og hadde nå en rytme hvor jeg så at under 9t.30min var absolutt oppnåelig. Og kanskje kunne jeg også klare kvalifisering til Hawaii? Det siste hadde jeg ikke tenkt på i det hele tatt underveis, men nå følte jeg at jeg kanskje kunne klare det hvis jeg holdt trøkket helt inn.
Men farten kostet og jeg måtte mobilisere litt ekstra for å opprettholde farten. Men da jeg så at jeg fortsatt løp jevnt og klarte å holde i underkant av 4.45 på km, så var det motiverende i seg selv og jeg pushet videre. Men det kostet. Og på slutten med 2 miles igjen så sa magen stopp og jeg måtte på do. Det var ikke sjans å komme videre uten å gå hvis jeg ikke fikk gjort fra meg. På neste drikkestasjon var begge doene opptatt og jeg måtte halte videre frem til neste stasjon. Vel fremme ser jeg en som er på vei inn på toalettet, men overbeviser han om at jeg trenger det mer enn han og stormer inn, blåser alt ut og stormer ut på 30sekunder.
Og da var det bare rake veien til mål. Dessverre var jeg så sliten at jeg ikke klarte noen skikkelig sluttspurt. En liten fartsøkning ble det selvfølgelig, men ikke noe ekstremt. Til det var jeg altfor sliten. Og glad! For da så at jeg klarte å komme langt under 9.30 og tiden ble 9.21.11 . Løpsetappen gikk unna på 3.22.28 Totalt 13 i klassen (nei det holdt ikke til Hawaii plass) og 49 totalt av 2472 som startet.
Ett tvers gjennom bra løp hvor jeg fikk ut maksimalt av nivået mitt. Og det er godt å kjenne at det fortsatt er liv i skrotten.
Nå er det en velfortjent ferie, før oppkjøring mot IM Tyskland hvor jeg skal prøve å jobbe videre med det som er startet nå for å se om det er mer å hente.
I forrige uke konkurrerte jeg mer enn det jeg vanligvis gjør. Jeg var med på treningskonkurransen Bogstad triathlon på torsdag, og fulgte opp med OL distanse i Kongsberg.
Det er liksom godt å konkurrere litt etter en periode med mindre konkurranser. Og ikke minst reise kjerringa etter NM kollapsen. Den var ikke bra!
Bogstad viste seg fra sin sedvanlige hyggelige side. Fin temperatur og ok forhold. Litt mer vind enn for to uker siden, og kanskje ikke rekord forhold.
Svømmingen fungerte bra og kom opp ett par sekunder raskere enn sist. En kjapp skifting og først ut på sykkel med Frank noen sekunder bak. Hadde en grei sykkeletappe og ledet ut til vending og de neste 3km. Ble tatt igjen av Frank på slutten, men klarte å passere han igjen rett for veksling.
Litt treg veksling, men ut på løp rett i beina på Frank. Dessverre er løpingen langt under pari i år og det gikk tungt. Hadde en solid ledelse på Even, men det som var solid ble spist opp på ett øyeblikk og dermed var det meg selv igjen jeg kjempet mot. Og jeg er ikke så lett å kjempe mot da jeg begynner å bli lat på mine gamle dager og sliter med å presse så hardt som jeg burde. Men en grei avslutning og ny årsbeste på 54.57. Sekundet bak Even som jogget siste 2km. Målsetningen i neste omgang blir å se om det er rom for å sette pers på siste løpet.
Og så var det Kongsberg da. Søndag og sen start gjorde at oppladningen ble koselig hyttetur med god mat og vin.
Har egentlig ikke så mye å si annet enn at det gikk bra ut i fra forutsetningene mine. Fortsatt litt rusten på løp.
Ok svømming medstrøms i Lågen. Kul svømming, men kraftig motlys gjorde det litt vanskelig å se hvor vi skulle inn på land. Men når det bare var å svømme en vei, så kan man vel egentlig ikke klage. Raskt skift på sykkel og ut på sykkeletappen. Ledet i starten, ble passert av Øyvind og frakjørt med noen sekunder av han. Gjorde ett magadrag etter første vending og passerte han inn mot passering 10km. Ble passert rett etter og lå kontrollert som nr.2 til Øystein kom på slutten av runde 2. Han rykket skikkelig i eneste bakke og jeg var alene. Ble passert av Even i ett forrykende driv på slutten av 3. Runden og var dermed nr.4. Hold passeringen hele veien på en begivenhetsløs løpeetappe. Løp kontrollert og visste at jeg hadde over 4min til Vegard som jaget bak.
Dermed 4. Plass og ok resultat. Litt morsomt var at det var pengepremier til de 3. Første og Kiwami triathlondrakt til en verdi av 1500 kr til 4. Plass. Følte jeg ikke kunne ta den premien jeg hadde gitt selv, slik at den gikk videre til nr 5 – Vegard. Og jeg fikk en hel halv liter av ekte Coca Cola i trøstepremie.
Ja, så har jeg gjort det også. Og fullført. Og kan puste lettet ut og si at nå slipper jeg å ha det hengende over hodet mitt fremover.
Ikke det at det var en fæl og negativ opplevelse.Snarere tvert i mot det var en sjelden positiv opplevelse og en nydelig tur ( stort sett da).
I mine år som aktiv idrettsutøver og gla mosjonist har jeg vært med på mange tøffe løp ,deriblant 15 fullførte IM løp. Trondheim - Oslo har vært noe jeg har registrert har eksistert, men noe jeg egentlig ikke har blitt spesielt trigget etter å gjøre. For sånn isolert sett: Det å sykle 54 mil langs norges kjedeligste hovedvei - E6, er ikke akkurat en høydare. Men de siste årene har jeg begynt å tenke litt sånn: Kanskje jeg burde gjøre det en gang, sånn for å ha gjort det. Og da slippe å tenke på den biten mer. Så da kamerat og evigunge Rune Stålstrøm ymtet frempå at han skulle sykle og jeg burde stille jeg også, så ble det tilslutt slik at jeg også meldte meg på sammen med Vestfoldexpressen . Og som tidligere nevnt i siste blogg, så har det blitt ett par tur ritt med disse, samt noen fellestreninger for å gjøre meg klar for dette. Og bortsett fra det så har jeg vel trent sånn noenlunde som vanlig.
Lagmessig ble det en endring i sista liten da det ble bestemt Vestfoldexpressen og BOC skulle danne felles lag og sykle sammen. Og det var nok ingen ulempe.
Og på det laget var jeg og 28 andre menn på startstreken i Trondheim kl. 06.30. Og målet: Sånn i forkant ble det snakket om under 15t. Når det så ut som at vær og vind ( ok. spesielt det siste) i tillegg skulle spille sånn noenlunde på lag så ble amisjonsnivået senket til under 14t.30min. For min del så var dette kun ett tall jeg ikke hadde noe forhold til og jeg hadde kun som mål og være med å jobbe og bidra på til lagets beste slik at jeg kunne være fornøyd med egen innsats. Og forhåpentligvis komme i mål. Og allerhelst sammen med laget. Det jeg var mest bekymret for var været. Regn og kaldt vær er noe min kropp i behersker dårlig og flere ganger tidligere har jeg kollapset på grunn av nedkjøling.
Så da passet det jo veldig bra at de første regndråpene begynte å falle i det øyeblikk startskuddet gikk, og da vi kjørte over bybrua høljet det ned. Så dette så jo bra ut. Jeg var med og bidro og dro fra første stund og jeg synes vi fikk en bra fart og fin flyt som ikke kostet. Men jeg ble kaldere og kaldere. På grunn av tidligere frostskader er spesielt hender og føtter sårbare. Og snart mistet jeg følelsen i begge deler. Men absolutt verst på hendene. Sleit med å gire. Mat klarte jeg ikke å lirke opp av lomma og jeg kjente alle symtomer på "serious break down". Begynte å skjelve ukontrollert og hakke tenner. Turte ikke å gjøre noe annet enn å være med fremme og jobbe og gjøre min del. Hadde jeg lagt meg bak for å hvile hadde jeg ikke klart å komme meg igjen. Da det begynte å bli virkelig ille, og det var like før jeg måtte kaste inn håndkleet, så ble det oppholdsvær, og tørre veier. Og da begynte det sakte men sikkert å gå litt bedre. Jeg fikk igjen varmen på vei opp mot Hjerkinn, og da var det verste på mange måter gjort.
På en så lang tur så skjer det masse små ting underveis, men når man tenker over det i ettertid, så husker man det bare som en jevn flyt av inntrykk, og man husker egentlig ingenting. Så store deler av hjernen er sandblåst og mye av turen er glemt. Men jeg husker at det gikk greit, Jeg husker også at jeg gikk tom for drikke i Gulbrandsdalen og klarte meg 1,5t kun på noen slurker jeg bommet av andre. Jeg husker at jeg ikke klarte å spise da maten bare vokste i munnen på meg. Jeg husker også at jeg ved to tilfeller kun fikk vann på flaskene når kroppen trengte sukker i form av sportsdrikk. Jeg husker at jeg var tom for mat hele veien fra Hamar til Minnesund, men fikk bommet en gel som reddet meg til Minnesund. Og ikke minst husker jeg den gjennomgående positive tonen i laget og det entusiastiske støtteapparatet.
Men akkurat da jeg var tom for mat og drikke, da må jeg innrømme at jeg der og da var litt sur og forbannet på dårlige lange rutiner, men i ettertid så skjønner jeg at det var kun min egen "rookie" feil. For mens de andre gjorde som de skulle på de små stoppene vi hadde ( 4 stopp a 2min - 3 for påfyll av mat og pissepause og en for tissepause): De fylte opp lommene med det de trengte av mat å mere til, så forsynte jeg meg med stor beskjedenhet og satte meg på sykkelen og var klar for innsats igjen. Litt for vant med IM rutiner: Ingen stopp. Ta til deg, spis og drikk i fart. Og skift kjapt. Så på alle stoppene var jeg klar som ett egg etter 1min. Og ventet det som opplevdes som lenge på de andre.
Uansett: Fra Minnesund og inn ante jeg slutten på dettte og visste at dette ville jeg klare. Jeg hadde fått næring i meg, og jeg hadde to flasker av hekseblandingen til Truls: Kaffe, cola og sportsdrikk. Kokt opp i ei stor gryte kvelden før. Så da var det bare å legge seg i rulla og jobbe det jeg klarte sammen med de andre slik at vi kunne fullføre på ei bra tid. Jeg skjønte at det bar mot ei tid under 14.30, men turde ikke helt å se på klokken før jeg var i mål. Og over Djupedalstoppen og med lettt "cruising" inn til mål så husket jeg heller ikke hvor langt det akkurat var til Økern og mål. Turde ikke å gjøre noe annet enn å kjøre som f... Og vi holdt vel nesten 50 i snitt de siste km til mål.
Så: Mission completed! Jeg har gjort det. Og jeg kom i mål sammen med ett bra fungerende lag, som sammen med ett kjempe bra støtteapparat gjorde dagen til en fullkommen opplevelse. Og tiden: 14.24.38. Klokken min sa at det var 38,1km/t i snitt. Og det er vel absolutt godkjent.
Tusen takk for turen og opplevelsen til alle andre på laget og ikke minst til støtteapparatet. Jeg hadde vel syklet ennå hvis ikke dere hadde vært der.
Og bilder kommer også: Vår eminente fotograf Tom Tveitan tok mange spennende bilder og de legges ut på bloggen hans:
http://tomtveitanfoto.blogspot.com/
I mellomtiden har jeg stjelt ett par bilder fra Tom som viser undertegnede i føringen under Mjøsa rundt for to uker siden og underveis i Vestfold Rundt
Da debuterte jeg sent med sesongen. Skulle ønske jeg kunne si sent, men godt, men det er nok en liten overdrivelse. I de siste to helgene har jeg vært med på:
Homestrand triathlon – 750m-20km-5km
Vestfold Rundt -165km sykkel med Vestfoldexpressen
Mjøsarundt – 230km sykkel med Vestfoldexpressen og BOC.
Endelig var sesongen i gang! Og etter noen sesonger hvor jeg generelt sett har vært med på få konkurranser, og med en sen sesongdebut, så ble det full rulle med en gang. To løp på en helg og ett løp helga etter.
Her kommer en kjapp oppsummering av status så langt.
Det er mange år siden jeg har vært med på bassengtriathlon og jeg så frem til å teste meg på dette igjen. Litt spesielt var at sykkelstarten gikk etter jaktstartprinsippet hvor tiden på svømmingen avgjorde starten på sykkel.
Og for å gjøre en lang historie kort: Jeg mangler mye fart og dette var ikke bra nok. Middelmådig svømming i forhold til mitt vanlige nivå. Elendig sykkel hvor jeg ble frakjørt med nesten 3min på 20km. En løping som heller ikke var bra nok, og jeg tapte ytterligere 2min til teten. Litt formildende at jeg holdt litt igjen på løpingen med tanke på morgendagen. Men likevel: Dette er jo ikke bra nok. Men uansett: En gjennomkjøring ble det og jeg fikk svart på hvitt sett hvor skapet står.
Vestfold Rundt:
Første sykkelritt sammen med Vestfoldexpressen med målsetning om en solid gjennomkjøring frem mot Trondheim – Oslo. Hva skal jeg si: Jeg varmed hele veien og bidro så godt jeg kunne. Hadde det veldig tungt i starten og sleit nesten med å holde følge. Løsnet litt før det ble veldig tungt nedover Lågendalen. Etter noen mil i sekken så våknet jeg til liv igjen og bidro greit gjennom siste del av rittet. Alt i alt en fin gjennomkjøring. 4t.20min på 165km.
Mjøsa Rundt:
Helgen etter var det klar for 23min rundt Mjøsa. Denne gangen hadde jeg ikke noe løp i beina fra dagen før og jeg var etter forholdene fresh i beina. Vi startet sammen med BOC og satset rimelig solid fra start. Første 10min opp til Lillehammer gikk med 42 km/t i snitt fart. På tilbakeveien gikk det litt tyngre med motvind, regn og litt mer kupert terreng. I perioder ble det tungt, men jeg kom meg da gjennom med gruppa inn på 5.45. Dvs. 40 km/t i snitt fart. Det jeg opplevde her var at det egentlig gikk greit, men fikk litt problemer med matinntaket og jeg sleit når jeg ble kald i regnet. Så der er mine forbedringsområder frem mot Trondheim - Oslo