Race report IM Florida – 7.november.

For ett drøyt år siden var jeg på nettet for å melde meg på IM Florida. Husker egentlig ikke helt hvorfor. Jeg hadde jo bestemt meg for at 2009 skulle være ett IM fritt år. Men så var det noe om at triathlon sesongen er jo om sommeren og november 2009 er jo egentlig starten på 2010 sesongen(min forklaring og definisjon til min bedre halvdel). Så derfor ble det til at 2009 ble en IM frisesong, men også starten på 2010 sesongen.

Treningen:

Sånn når man melder seg på så tidlig så er det jo ikke måte på hvor god tid man har treningsmessig. Man kan bygge seg opp i ro og mak, være med på de konkurransene som passer inn i hverdagen (De fleste ville nok byttet ut ordet hverdag med opplegg her). I ett ideelt opplegg burde jeg konkurrert litt mer, men jeg bygger ikke livet mitt rundt konkurranser og treningsopplegg til disse. Så derfor ble det slik i år.

Men treningen da: Det ble jo selvfølgelig ikke slik som tenkt. For året går så altfor raskt og plutselig er det langt ut i september. Det begynner å bli kaldt og surt ute og det er masse ting treningsmessig som burde blitt gjort, men som ikke er gjort. Og så blir det litt sånn heseblesende finne formen trening sånn helt på tampen av sesongen. Men sånn bortsett fra 5 dagers sykeopphold etter Oslo ½ marathon så har vel egentlig treningen gått rimelig greit, tross alt. Har fått gjort mye bra, men det er også en del kjerneøkter som jeg pleier å gjøre, men som jeg ikke fikk gjort. Det ble også en del mindre sykling enn planlagt de to siste ukene opp mot løpet, men tror ikke at det spilte noen rolle. Uansett så ble det gjort en del formoppbyggende trening, men likevel ble opplegget justert nesten daglig basert på intuisjon og fingerspiss følelse. En treningssystematiker hadde revet seg i håret hadde han sett hvordan treningsopplegget de tre siste ukene endret seg daglig. Økter ble endret på- kjørt lengre, kjørt kortere, kjørt roligere, kjørt hardere. En kontinuerlig prosess som styres kun av hva jeg føler kreves av trening akkurat da (ok. Og kanskje litt slapphet også, men det vil jeg aldri si høyt).

Uansett, da vi kom til Panama City ( jeg og Anne) – ett dødsforlatt turiststed med flotte strender og ellers ingenting, så var jeg i form og så godt forberedt jeg kunne blitt. Det er egentlig veldig kjekt å komme til en konkurranse hvor du vet du er i form. Du kjenner på øktene før konkurransen at alt er topp. Det er sånn følelse at du egentlig vil trene 10 ganger mer enn de få timene du tillater deg i uken opp mot løpet. For kroppen er så klar og så motivert for aktivitet. Så utfordringen blir å bremse.

Men noe trening ble det daglig. Og det ble innslag av kvalitet på nesten alle øktene de siste dagene opp mot løpet. Resten av tiden ble brukt til soling, sightseeing og shopping. Og litt jobbing da. PC og internett er ett tveegget sverd. Men kropp og sjel fikk iallefall annet å tenke på, og oppladningen var det tross alt ingenting å si på.

Og så var det konkurransen da – Svømming:

Jeg ankom starten tidlig for å få oversikt og gjøre de siste forberedelser. Vel, det var egentlig ikke så mye jeg skulle gjøre så jeg hadde plutselig plenty av tid før start. Traff igjen Anne som stod sammen med Kristin Lie og typen bak på stranden. Det ble en hyggelig prat og lykke ønskninger før vi gikk hver til vårt.

For Kristin startet som proff, og de startet 10 min før oss. Så da disse startet sto jeg på stranden på første rad og ventet på vår tur. Starten er litt spesiell med at du starter på land og løper ut i vannet som er langgrunt. Litt nervøs for å snuble å få 2500 føtter (eller blir det 5000?) trampende over deg. Men starten gikk fint og jeg hadde fri sikt og åpent vann foran meg. Oppdaget tidlig at det var vesentlig mye mer bølger enn de andre dagene jeg har trent i sjøen og jeg sleit rett og slett litt i bølgene. Jeg opplever meg som en solid svømmer og mistet litt motet og trøkket da jeg merket at jeg ikke klarte å holde den farten og det feltet jeg ville holde følge med. Så jeg resignerte litt og svømte kontrollert rundt de to rundene uten å presse det jeg er god for og det jeg i anstendighetens navn burde gjort. Kom derfor opp på mitt livs verste svømming på 59.06 . Det er nesten 10min senere enn det beste jeg har gjort, men utfra forholdene kanskje 5minutt senere enn det jeg kunne gjort hvis jeg ville det nok. Men slik det ble bare og jeg har bare meg selv å takke.

T1 på fagspråket eller skiftesonen mellom svømming og sykkel er lang. Lang løping opp fra stranden for å hente posen med sykkeltøy og deretter videre løping inn på selve på hotellet for skifting, før kursen tilsutt går ut til sykkelen din.

Sykkel:

Om ikke annet: Skiftesoner kan jeg og skiftet gikk kjapt. Vel ut på sykkelen kom jeg greit inn i rytmen og fant farten med en gang. Det gikk egentlig lett og fint frem til ca 40km da vi kom inn på highway 20. Snittfart på ca 38,5 km/t til da. Highway 20 går østover, og med vindretningen som var så ble det her kraftig motvind. Dette var det verste strekket. Rett vei i 40km, noen småbakker og som sagt kraftig motvind, gjorde dette strekket til det tyngste. Ble her passert av ett par smågrupper som forsvant fra meg. Så ensomt var det også. Etter drøye 80km da vi var ferdig med dette strekket endret løypa kurs og vinden kom mer i ryggen og det ble lettere. Dessverre kom det da ett stort tog med syklister bakfra og tok meg igjen. Etter mye om og men, med to dommersykler som styrte med hard hånd ble det etter hvert en lovlig gruppe. Jeg selv som den forsiktige jeg er legger meg sist i gruppen og 15meter bak nest siste mann. Men som alltid utover i løpet: Så sprekker det opp. Og jeg avanserer fremover i feltet igjen. Matinntaket funker rimelig bra, men blir kvalm av Gatorade drikken og spyr ett par ganger underveis uten at det er noe big deal. Bare litt søl på sykkelen.

På slutten av sykkelen, når vi er tilbake på samme veien som vi syklet ut, kom motvinden tilbake og de siste 15km var tyngre og gikk senere enn forventet, men klarte likevel å komme meg gjennom syklingen på 4.53.13 Rimelig frisk og rask og klar for avsluttende løpeetappe

Løping:

Igjen hadde jeg en kjapp skifting og kom greit ut på løpingen. Traff Anne tidlig og kunne rapportere om en helt ok kropp. Dvs. beina var egentlig pigge, men småkvalm etter Gatoraden fra syklingen. Holdt jevn grei fart i starten og håpte det ville løsne litt underveis. Etter drøye 5km ble det bare verre og kropp og sjel var ikke helt på bølgelinje. Kroppen ville videre, mens hjernen gav f… og var innstilt på å avslutte triathlonkarrieren og rusle i mål på sånn ca 10t. Men så er det slik da at jo raskere man løper jo raskere kommer man i mål, og etter å ha spydd en gang til, skiftet over til å drikke Cola på drikkestasjonene så gikk det egentlig ganske greit. Holdt jevn fart inn til vending halvveis, selv om jeg hadde håpt å kunne holde litt høyere fart. Men greit nok. Ut på andre runden fikk jeg hyggelig og bra feedback fra Anne som motiverte skikkelig. Dermed klarte jeg å speede opp farten litt til og hadde nå en rytme hvor jeg så at under 9t.30min var absolutt oppnåelig. Og kanskje kunne jeg også klare kvalifisering til Hawaii? Det siste hadde jeg ikke tenkt på i det hele tatt underveis, men nå følte jeg at jeg kanskje kunne klare det hvis jeg holdt trøkket helt inn.

Men farten kostet og jeg måtte mobilisere litt ekstra for å opprettholde farten. Men da jeg så at jeg fortsatt løp jevnt og klarte å holde i underkant av 4.45 på km, så var det motiverende i seg selv og jeg pushet videre. Men det kostet. Og på slutten med 2 miles igjen så sa magen stopp og jeg måtte på do. Det var ikke sjans å komme videre uten å gå hvis jeg ikke fikk gjort fra meg. På neste drikkestasjon var begge doene opptatt og jeg måtte halte videre frem til neste stasjon. Vel fremme ser jeg en som er på vei inn på toalettet, men overbeviser han om at jeg trenger det mer enn han og stormer inn, blåser alt ut og stormer ut på 30sekunder.

Og da var det bare rake veien til mål. Dessverre var jeg så sliten at jeg ikke klarte noen skikkelig sluttspurt. En liten fartsøkning ble det selvfølgelig, men ikke noe ekstremt. Til det var jeg altfor sliten. Og glad! For da så at jeg klarte å komme langt under 9.30 og tiden ble 9.21.11 . Løpsetappen gikk unna på 3.22.28 Totalt 13 i klassen (nei det holdt ikke til Hawaii plass) og 49 totalt av 2472 som startet.

Ett tvers gjennom bra løp hvor jeg fikk ut maksimalt av nivået mitt. Og det er godt å kjenne at det fortsatt er liv i skrotten.

Nå er det en velfortjent ferie, før oppkjøring mot IM Tyskland hvor jeg skal prøve å jobbe videre med det som er startet nå for å se om det er mer å hente.